Det å leve i parforhold blir ofte sett på som nøkkelen til et godt liv, selv om nærmere 40 prosent av nordmenn bor alene. Det er likevel mye som tyder på at de fleste single også har et godt liv
– Å være enslig betyr ikke at man er ensom, sier Unn Conradi Andersen. Hun har nettopp gitt ut bok om singellivet, med dybdeintervju av 16 personer som lever som single, eller i andre forhold som bryter med ideen om kjernefamilien.
– Jeg begynte å tenke på de enslige menneskene jeg hadde rundt meg og kom frem til at de så ut til å leve gode liv, forteller Andersen, som er sosiolog, kjønnsforsker og forfatter.
Lite forskning på aleneliv
Selv om Norge er på verdenstoppen når det gjelder å leve alene, er enslige lite forsket på. Andersen ønsket å undersøke flere sider av hva det innebærer.
– 38 prosent av Norges husholdninger består av personer som bor alene. I Oslo er over halvparten aleneboende. Likevel opplever mange av de som ikke lever i parforhold å bli stigmatiserte.
Det var særlig to kvinner Andersen tenkte på, og den ene er intervjuet i boka: 88 år gamle Agnes Husbyn. Hun kom flyttende til Oslo fra Hegra og skulle bli en sentral skikkelse i Ensliges Landsforbund, som hun også var med på å starte opp i 1957. Med unntak av Husbyn og en kvinne til, er alle personene i boka anonymisert.
– Jeg ønsket å intervjue ulike aldersgrupper fra forskjellige kanter av landet som på en eller annen måte brøt med den streite linja, forteller Andersen.
Utrykket «The straight line» har hun fra Sarah Ahmed. Det viser til synet på livet som en rett linje med gitte holdeplasser som alle skal innom, som giftemål, ekteskap, og barn.
Forskjell på by og bygd
Alle Andersen har intervjuet i boka, enten de bor i Oslo, Trondheim eller i en liten by eller bygd på Vestlandet bryter med denne linja.
– De jeg intervjuet som bodde i byen kom opprinnelig fra mindre steder, og hadde derfor i tillegg et dobbelt blikk på singellivet; de hadde opplevd å være enslige både i byen og på bygda.
Noen av informantene hadde også forsøkt å flytte tilbake til bygda for å reetablere seg, men opplevde presset fra omgivelsene om giftemål og barn som enda sterkere enn i byen, forteller Andersen.
– Samtidig ønsket jeg å unngå den stereotype by-bygd aksen. Derfor har jeg også snakket med noen som bor alene på bygda, og som trives med det.
Andersen har blant annet intervjuet tre ungkarer.
– Den ene fortalte om gode relasjoner til familien og gode venner han kan snakke med om vanskelige ting, sier hun.
– Slik unngikk jeg også stereotypien om den tause ungkaren på bygda som en suspekt skikkelse.
Ungkaren forteller at mange lurer på om han er homofil: «Å være homo er greit, men å være førti år og ungkar, ‘da har bygda gitt deg opp’.»
Også «det store jentespranget» i Norge på 1970-tallet, hvor kvinnene dro til byene for å ta utdannelse, har påvirket fremveksten av singelsamfunnet, forteller Andersen.
– Staten vil jo at unge skal flytte fra foreldrene sine og bo for seg selv. Jentespranget ble blant annet mulig gjennom Lånekassens borteboerstipend. Det er særlig viktig fordi det gir unge mennesker en mulighet til å etablere seg for seg selv.
En gang i tiden var det forbudt å være singel
På 1950-tallet, da Agnes Husbyn flyttet til Oslo var det derimot ikke lov for enslige å kjøpe eller leie egen leilighet, forteller Andersen. I boka beskriver hun hvordan en ung ensligboende kvinne som hadde flyttet inn i et anneks på Ekeberg i 1952 ble oppsøkt av en mann fra Boligformidlingsnemnda:
«Uten å hilse sier han:
– Det er jo kjøkkeninnredning her.
– Ja, skulle det ikke være det?
– Og så er det vindu i kjøkkenet.
– Skal det ikke være vindu?
– Vet De ikke at enslige ikke har lov til å ha kjøkken med vindu?»
Noen dager etter fikk kvinnen brev fra boligsjefen i Oslo om å flytte innen 14 dager.
– Ensliges Landsforbund ble opprettet for at det å bo alene skulle bli en rettighet, forteller Andersen.
I 1950 var det knapt mulig for single å bo alene i Norge. I 1980 utgjorde enslige 28 prosent av norske husholdninger og på begynnelsen av 2000-tallet besto 38 prosent av husholdningen av enslige. Et tall som fortsatt gjelder.
Det er en stund siden «peppermø» og «peppersvenn» forsvant fra dagligtalen. Ordet singel ble først en del av norsk dagligtale i løpet av 1990-tallet, og da som en mer lystbetont måte å leve alene på, ifølge Andersen.
– Det kommer av det latinske singulus som betyr en, forteller hun.
– Men ordet stammer også fra amerikanske serier som Sex og singelliv og Friends. Plutselig ble det litt mer hipt å være enslig.
Men ikke bare. På begynnelsen av 2000-tallet ble det publisert samlivsanalyser hvor single fremstilles som egoistiske storforbrukere som flytter fra sted til sted, forteller Andersen.